når stamming oppstår uventet som følge av nevrogen sykdom/skade, medfødte tilstander/diagnoser eller stor psykisk belastning, og ikke er knyttet til familiehistorikk (arv)

Stamming kan i noen tilfeller oppstå senere i livet, uten noen kjent familiehistorikk. Slik stamming kan oppstå plutselig i tilknytning til akutt sykdom, skade og traume, eller gradvis i tilknytning til progredierende sykdom og langvarig psykisk stress. En fellesnevner er at stammingen vedvarer/etablerer et kronisk mønster etter den akutte sykdomsfasen eller i løpet av belastningsperioden. Stammingen defineres her som ervervet eller funksjonell (et relativt nytt begrep innenfor fagfeltet).

Hvorvidt ervervet ervervet stamming skyldes sykdommen/skaden/belastningen i seg selv (at årsaken er å finne i oppstått nevrologisk avvik) eller om de som utvikler slik stamming kan være arvelig disponert uten å vite det (at årsaken til nevrologisk avvik er å finne i arvematerialet), er fortsatt noe usikker. Genetisk disposisjon kan tenkes å ligge til grunn også for ervervet stamming, men da må det være slik at genene aktiveres (skrus på) av skaden, sykdommen eller den psykiske belastningen og ville ha forblitt inaktive hadde det ikke vært for den fysiske eller  psykiske tilstanden. 

Uansett årsak eller utløsende faktor er det viktig å ta ervervet stamming på alvor. For den enkelte pasient kan den utgjøre en betydelig del av en oppstått kommunikasjonsvanske, til tross for å være assosiert med/utløst av en annen alvorlig diagnose. Forskning tyder på at ervervet stamming ofte går "under radaren" og ikke avdekkes i forbindelse med utredning/opptrening/rehabilitering. Dette kan få konsekvenser for effekten av iverksatte behandlingstiltak.    

Stamming kan i noen tilfeller oppstå som følge av nevrologisk sykdom og skade som påvirker eller rammer sentralnervesystemet. Dette omfatter hjernevevet, ryggmargen, nervebanene i kroppen, samt noen muskel- sykdommer. Eksempler kan være parkinssonisme, afasi, oksygenmangel til hjernen eller anen hjerneskade, medikamentbruk, hjernesvulst, epilepsi, MS, demenssykdommer, CP og ADHD/ADD. Ofte overlapper slik stamming med andre typer taleflytrelaterte vansker, som gjør den vanskeligere å identifisere.

Det er viktig å understreke at vi her snakker om stamming som oppstår plutselig, uten å ha vært tilstede fra tidlig barndom. Nevrologisk utløst stamming er altså noe annet en genetisk betinget stamming - selv om den også defineres som nevrogen (forårsaket av nevromotoriske forstyrrelser knyttet til timing). Dersom allerede kjent stamming med genetisk årsak forsterkes eller re-utløses av nevrologisk sykdom eller skade, er det av nevnte grunner feil å omtale stammingen som nevrologisk utløst. 

Forskning har avdekket større konsentrasjon av stamming blant voksne og barn med medfødte syndromer. Best evidensgrunnlag finnes fra forskning på Downs Syndrom, hvor det anslås at forekomsten ligger opp mot 4-5%. Klinisk praksis indikerer at en høyere forekomst også kan gjelde andre syndromer. Det er uvisst om syndromene i større grad aktiverer en allerede tilstedeværende genetisk disposisjon (at en disposisjon for stamming fortsatt er en nødvendig faktor med syndromet som forsterkende/utløsende faktor), om det genetiske avviket knyttet til syndromene i seg selv forårsaker stamming, eller om årsaken er en helt annen. 

Det man vet er at stamming hos barn med syndromer som regel erverves senere enn ved genetisk betinget stamming. Det ser også ut til at verbalt språk må nå et visst nivå for at taleflytvansker skal oppstå som følge av/relatert til syndromer og utviklingsforstyrrelser. Ofte har individer med syndromer også andre forstyrrelser knyttet til taleflyt - utydelig artikulasjon, fraseringsvansker, ordletingsbrudd etc.

Det må nevnes at stamming i sjeldne tilfeller utløses av akutte traumer og/eller langvarig psykisk stress. Man har bl.a. sett økt forekomst av stamming hos pasienter med posttraumatisk stress syndrom. Her snakker vi ikke om genetisk betinget stamming som trigges av en vanskelig livshendelse (dødsfall, samlivsbrudd etc.), men om folk som er utsatt for så stor psykisk belastning at det skjer endringer i hjernens struktur og funksjon. Man ser f.eks. økt aktivering i bestemte områder, redusert aktivitet i andre, endret struktur i de områdene av hjernen som er involvert i stress og angsthåndtering.

En utfordring med traumatisk utløst stamming (ofte omtalt som psykogen stamming) er at individet ofte er lite mottakelig for behandling som følge av den alvorlige psykiske belastingen man gjennomgår. Depresjoner eller  psykisk ustabilitet utgjør ofte en så stor belastning i seg selv, at det er vanskelig for personen å bruke energien sin på behandling av stamming i tillegg. Dette til tross for at stammingen kanskje oppleves som det aller mest vanskelige og uforutsigbare ved situasjonen man befinner seg i.  

Når akutte traumer og stamming opptrer sammen, ligger stammingen som en belastning på toppen av den vanskelige psykiske tilstanden. Den har derav både en forårsakende og en opprettholdende funksjon, og man kan fort få en akselerasjonseffekt, hvor den totale psykiske belastingen blir så stor at både stamming og de psykologiske følgevanskene forsterkes.